Nytt på menyen

0
Foto: privat
Året var 1997. Halvannet års kjærlighetsforhold uten bruk av prevensjon hadde ført til graviditet. Vi var gjengangere på en pub der vi hørte på irsk folkemusikk og det var fremdeles tillatt å røyke innendørs. Nå var vi på vei til Danmark for å delta på Roskildefestivalen, mitt sjette. Jeg bar alle de tidligere årgangers inngangsbilletter som troféer rundt håndleddet, i ordentlig kvasihippie-stil.

I bilen tygget vi saltsild og drakk Coca Cola og hørte på Pink Floyd øredøvende høyt. Jeg vil tippe praten gikk om fine folk og den siste cd’en vi hadde kjøpt på Running Free Rock Shop på vårt ukentlige kaffetreff hos innehaveren.

Så ble jeg kvalm. Akkurat idét vi rullet inn på oppstillingsplassen foran ferjeleiet i Kristiansand, måtte jeg åpne bildøren og spy. Min eneste tanke var at jeg enten hadde spist for mange saltsild eller at det var noe galt med dem. Det var jo år siden jeg sist ble bilsyk. Riktignok hadde jeg blitt lett bilsyk som liten, men det hadde vært mange turer til fjells i Agder og dessuten en langtur fra Stavanger til Oslo, uten at jeg hadde kjent et snev av kvalme. Og jeg hadde sterk mage.

Magen inneholdt en baby. To dager senere kjøpte vi graviditetstest på et dansk apotek, og den blå streken snakket et tydelig språk. Oppholdet i det dejlige land ble preget av vissheten om den lille, og alle hensyn som kunne tas, ble tatt. Som førstegangsgravid var jeg livredd for å miste spiren før den ble fullvokst blomst.

Det var fornøyelig å informere familie og venner, og det var mange som viste glede og omtanke. Navn ble raskt funnet. Leon hvis det ble gutt, Lydia hvis jente. Hver kveld leste jeg Dr. Miriam Stoppards leksika om svangerskap og fødsel. Forventningene steg enda noen hakk da vordende besteforeldre sendte oss en splitter ny Racing Green Silver Cross til å trille triumferende turer med.

Jeg fikk smaken på tomater. Jeg spiste til posen var tom. Det, sammen med Hold-It ost & skinke, var det eneste jeg hadde virkelig lyst på. All annen mat åt jeg bare fordi babyen skulle få det den trengte. Hver lunsjhalvtime brukte jeg på å spasere til nærbutikken, hver tilgjengelige krone gikk til tomatkjøp. Jeg sluttet nesten å drikke kaffe, det smakte slett ikke godt under graviditeten. Hvis min mann laget lapskaus, måtte han droppe pølsene, lukten av kokte pølser bød meg sterkt imot. Men bortsett fra det, gikk svangerskapet veldig fint. Jeg kastet bare opp en gang til, en tidlig morgen på jobb etter minimalt med søvn.

Den 12. mars startet riene. Eller, som jeg hadde lest meg fram til, det het ikke rier men kynnere. Vi satt og så på Jerry Seinfeld på TV og hjertet dunket spent.

Jeg kikket på klokken med jevne mellomrom, klar til å telle minutter og lengde på riene. Det dabbet av, og etter hvert avtok hele seansen. I svangerskapet hadde vi kjøpt våre aller første mobiltelefoner, som en trygghet. Jeg kunne ringe min mor og fortelle at jeg tok sjansen på å legge meg for natten. Hun var enig i det, og jeg sov godt, glad for at det nok ikke ble den 13., som var fødselsdagen til et annet familiemedlem.

Utpå dagen den 13., tre dager over termin, startet rieaktiviteten igjen. Jeg merket det hver gang jeg hadde vært på toalettet, som jeg besøkte temmelig ofte. Ved en av disse anledningene, la jeg merke til en snodig gummiaktig ring som lå igjen oppi doskålen, omkranset av blod. Først ble jeg litt redd, men hentet meg inn igjen; det var vel dette som kaltes slimpropp? En telefon til mor fikk det bekreftet. Fødselen var igang, het det seg.

Jeg var snar til å ringe fødeavdelingen, som ba oss vente med å komme før det var omtrent seks minutter mellom riene. I timevis satt jeg på sofaen og talte og talte. Friends. Pizzagjengen. Så ble jeg plutselig rastløs, fikk smerter nederst i magen, og tok en varm dusj. Den ferdigpakkede bagen sto klar på badet, og jeg nølte litt, men tok den med meg ned og inn i stuen. Det viste seg å være en riktig beslutning, for ikke lenge etter, og innen jeg måtte tisse igjen, kom riene med på minuttet seks minutters intervall. Da var det bare å dra, og drosje ble tilkalt.

På sykehuset fikk vi god tid… riene slapp taket og jeg ble bedt om å gå i gangene og holde meg oppreist. Etter et par timer fikk jeg klystér, som helsepersonalet mente kunne sette igang rieaktiviteten igjen. Det hadde de rett i, og en fødestue ble vårt oppholdsrom de neste nær åtte timene. Riene ville ikke ta skikkelig, jeg gjorde gymnastiske øvelser og holdt meg oppreist til jeg ikke orket mer og tok meg en hvil. Jeg sovnet og fikk sove i nesten tre timer, før jeg våknet av at riene var sterkere. Likevel var ikke jordmor fornøyd, hun så gjerne at de ”tok mer”. Jeg gikk i hestesko rundt sengen og tilbake igjen, om og om igjen, og dess mer jeg gikk, jo mer vondt gjorde riene. ”Flott”, sa jordmor. ”Ni centimeters åpning, men nå tenker jeg vi setter fart på riene.”

Så stakk hun hull på fostervannshinnen. Å hjelpes! Skal si det hadde effekt! Det var som å skifte dekk fra staute vinterhjul til tynnslitte sommerdekk og bli forlatt i 80 km/t på en trang og uoversiktelig veistrekning på isføre! Jeg hadde intense smerter de påfølgende minuttene mens fostervannet gikk sin gang og jordmor stelte i stand babyvuggen og skrudde opp temperaturen i rommet. Hun ba meg legge bena oppi bøylene fastmontert i sengen og kjenne etter trykketrang.

Dette kom så plutselig på meg at jeg ikke hadde tid til å avgi protest mot stillingen. Jeg visste at det ikke var anbefalt å ligge på rygg å føde, men det føltes for sent å gjøre noe med det nå. Like etter kom trykketrangen, jeg skjønte hva hun mente. Som om en må på do. Som om det haster. Jeg kunne for alt i verden ikke bevege meg noen vei nå.

Jordmor ba meg bruke armene for å presse. ”Men jeg har jo ikke muskler i armene”, tenkte jeg, og slet med at jeg ikke fant stillingen behagelig. ”Aldri mer den stillingen i hvert fall”, rakk jeg å tenke, før jordmor utbrøt at hodet var synlig og jeg skulle trykke alt jeg var god for. To rier kom og gikk, på den tredje skulle det skje. Jeg var halvveis i rien da jeg var redd jeg ikke skulle mestre dette, og jordmor hauset opp stemningen. ”Så dra han ut da!” skrek jeg, idét jeg faktisk klarte det likevel, og noe kom til verden med det herligste babyskriket jeg har hørt. Ei perfekt jente på 3265 g og 50 cm. Lydia var født!

Denne mestringsfølelsen lignet ikke på noe annet jeg hittil hadde opplevd i livet. Dette magiske øyeblikket danket ut enhver tidligere konsertopplevelse, ethvert sterke inntrykk, det overgikk alt. Jeg fikk to rifter som måtte sys, jeg mistet mye blod. Men hvem brydde seg om det, så lenge både baby og morkake var i skjønneste orden? Umiddelbart etter fødselen visste jeg at jeg ønsket meg flere.

Vi var så stolte av herligheten vår. Personalet på sykehuset skrøt av at hun var spesielt vakker, denne ungen, så fin og gylden i huden. Hver gang det var vaktskifte, bar de Lydia med seg for å sjekke henne ut for gulsott. Hver gang kom de tilbake og ristet smilende på hodet. Jeg var jo så blek, ikke rart de lurte. Det var hennes naturlige hudfarge. Kanskje det kom av all tomatspisingen? En morgen, den fjerde og siste på sykehuset, vekket de meg for å ta en gulsottsjekk. Jeg husker jeg var lettere oppgitt da, og svarte ”hun har ikke gulsott men faren er litt gul”. I alle fall nikotingule fingre, som man gjerne hadde den gang.

To år senere vandret jeg med Lydia på en grubletur i parken. Hun var kledd i lyseblått, arveklær fra min brors gutt. Håret hadde ingen lang lengde, hun var lenge bar på hodet. Der møtte vi en eksentrisk dame som bøyde seg ned og sa begeistret at hun aldri hadde sett en så skjønn en gutt før. ”Ikke så rart,” sa jeg muntert, ”for hun er ei jente”. Og Lydia klatret på et steingjerde og hoiet og lo.

Hun er sytten år nå, fortsatt sterk og modig, en kunstnerspire og fotomodell.

Warning: A non-numeric value encountered in /customers/1/4/c/barnasutvalgte.no/httpd.www/wp-content/themes/Newspaper/includes/wp_booster/td_block.php on line 1008 Notice: compact(): Undefined variable: limits in /customers/1/4/c/barnasutvalgte.no/httpd.www/wp-includes/class-wp-comment-query.php on line 860 Notice: compact(): Undefined variable: groupby in /customers/1/4/c/barnasutvalgte.no/httpd.www/wp-includes/class-wp-comment-query.php on line 860