ULV, ULV!

0
Foto: Privat
Det var sensommer 2008, godt og varmt, jeg gikk i clogs og lang cardigan med to barn på hver side av meg og ventet på å få mitt femte. Eldstejenta var 11 og gikk stort sett med venner, mens de andre var 6, 5 og 2 år på den tiden og fulgte meg som tre små andunger. Mange var imponert over at jeg maktet å gå gjennom enda et svangerskap. Jeg smilte og forsikret både for meg selv og andre at med så snille barn som jeg hadde, så skulle vi nok klare et barn til.

Det ble mye gåing denne gang, vi hadde solgt bilen og så etter en ny og helst bedre. Jeg minnes at det var tungt tidlig om morgenen på hverdagene å gå opp de syttito steinene som dannet trappetrinn, en sti som førte til en snarvei til barnehagen, og tøft å ta buss og ferje og buss igjen til arbeid i byen, buss, ferje, buss tilbake på ettermiddagen, og så de syttito steinene ned igjen til gata vår.

Min samboer sørget for å lage middag, og det var herlig å komme hjem til dekket bord. Jeg var ham også evig takknemlig for at han orket å gå oppe med 2-åringen som hadde vanskelig for å roe seg om natten. Han var dessuten god til å gjøre det koselig hjemme, han ryddet og vasket, tok seg av klesvask og oppvask, så ingen fikk fortelle meg at det var urettferdig arbeidsfordeling.

Imidlertid ble det mange urolige kvelder på slutten fram mot fødselen. Babyen i magen laget oppstyr og jeg fikk tidlig kynnere. De falske riene kunne inntreffe mens jeg gikk i trappene i huset, gjerne når jeg bar på klær og annet, og noen ganger stivnet liksom lårene, eller sviktet, så jeg holdt på å falle. Jeg begynte derfor å tviholde meg i gelendre, tok ingen sjanser, bar ikke 2-åringen, gikk sakte. Det kunne være smertefullt. Jeg hadde aldri hatt slike kynnere tidligere.

Det var ikke bare lett å skille mellom falske rier og de mer virksomme. En kveld ba jeg samboeren gjøre seg klar til å dra på sykehuset. Det smalt i både lår og mage, og ettersom jeg også mente å kjenne en umiskjennelig ryggsmerte, var jeg sikker på at fødselen nærmet seg. Min samboer ba meg ta det med ro, han snakket meg rolig, mens han fylte varmt vann i badekaret og laget te til meg. Før jeg gikk oppi badet var symptomene borte!

Men dette hendte flere kvelder. For hver gang var nok min samboer noe tregere å få igang, men han stilte opp og gjentok prosedyren. Det varierte litt når symptomene forsvant, det kunne være at jeg måtte legge meg før jeg kjente meg symptomfri. Det begynte å bli latterlig. Men mest av alt ønsket jeg at fødselen skulle ta til, det var fristende å igangsette fødselen. Jeg var blitt utålmodig.

Så en dag kom riene mens jeg lå på sofaen. Da tenkte jeg ”nå”! Jeg så alvorlig på samboeren min og sa at jeg ville reise inn til mine foreldre, som bodde nær sykehuset, for nå begynte det å skje ting. Jeg tror ikke han likte det innfallet i det hele tatt, men samtidig var vel også han lei av å gå og vente slik. Lite visste verken han eller jeg at det skulle gå 11 – elleve – dager til før lille Nina ville ut.

Det ble ti overnattinger i mine foreldres hus. Det ble kvelder med kynnere, kvelder uten noe annet enn luft i magen, lange dager, savn av mann og barn, og en uendelighet av tid til å kjenne etter på signaler. Typisk nok var det den kvelden barna kom på overnatting, det skjer som regel i helgene, at ting skjedde på ordentlig. Min mor kjørte meg opp til fødeavdelingen, men jeg ble avvist.

De fant ingen grunn til at jeg skulle komme inn da jeg ikke hadde under fem minutter mellom riene. Jeg fikk likevel lov til å overnatte der siden jeg var femtegangsfødende og fødselen kunne gå fort for seg når den først startet. Og vel i seng der, skjedde det samme igjen. Ingenting. Jeg sov godt hele natten i hvite laken, men om morgenen bar det hjem igjen til mor og far og barna.

Kvelden etterpå tok riene seg opp igjen. Jeg tekstet hektisk med min samboer, ba ham ta første ferje. Nå hadde jeg vondt og det var 6 minutter mellom riene. Men tro det eller ei, før han forlot kaien, stilnet det helt igjen. Det var bare å legge seg og drømme om fødselen nok en natt. Makan til luring i magen! Jeg lo litt også, tenkte på historien ”Ulv, ulv!” og følte meg nesten slem oppi alt.

Dagen etter, seks dager etter termin, kjørte mor meg opp til sykehuset igjen. Nå var riene jevne og fine, de tok tak i ryggen slik de skulle, og jeg kjente den gode boblende følelsen i hodet. På undersøkelsen fant de bare tre centimeters åpning, og milde rier. Jeg kunne godt ta meg en luftetur? Å, alle disse turene… turen gikk ut og opp og ned trappene til helikopterparkeringen. Samboer var pånytt påkalt, og denne gang ville jeg nødig sende ham tilbake. Savnet etter ham var like stort som savnet etter endelig å få møte den lille luringen. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle gå, nei marsjere, til selve fødselen startet. Jeg må ha vært litt av et syn.

Det var så godt å se Even komme meg i møte, og jeg fikk en av de beste og tryggeste klemmene jeg kan huske. Sammen gikk vi inn til fødeavdelingen. Og ut derfra igjen… Beskjeden var ”du er ikke i fødsel”. ”Du har ikke røde kinn og blanke øyne som fødende har, ta deg en liten tur du”. At det går an! Nå ble jeg sint. Jeg gikk med trampende skritt hele veien ut, trassig som en tenåring.

”Vi går og spiser!” sa jeg, ”på India Tandoori!” ”Mener du det?” sa Even litt spakt. ”Klart det!” sa jeg.

Og så gikk vi mot sentrum, stoppet for omtrent hvert fjerde minutt, kraftigere rier nå, jeg trengte omfavnelse for hver rie. En tur som normalt tar tjue minutter, tok femti. Vi befant oss likevel plutselig på den indiske restauranten, og vi satt enda mer plutselig og nøt putrende, fyldige sauser med verdens beste krydderier. Velduftende kjøttstykker fant veien der de skulle, i et sultent tempo, kun avbrutt av rier som fikk meg til å slippe bestikket og klemme hardt, hardt rundt bordkanten. Jeg kjente en intens god varme i magen. Tenkte jo først at det var mat som godgjorde seg, men så kom en virkelig heftig rie og tok pusten fra meg.

Vi måtte forlate bordet og gjøre opp på et blunk. Øynene mine var antagelig vidåpne, folk flyttet seg skremt bort fra oss da vi steg ut. ”Nå, skal vi gå eller ta taxi?” fleipet Even. ”Vi tar taxi,” hikstet jeg, i et forsøk på å le. Taxien kom raskt og vi ankom SUS 20:57 den 26. september. Nina ble født 21:21.

Hun kom som skutt ut av en kanon. Jeg kjente et stort press nederst i underlivet, og satte meg på do straks vi kom inn på fødestuen. Der tok noen få sekunder, så kom alt samtidig. Jeg gjorde mitt fornødne, begge deler. Det kom blod. Det kom slim. Det kom vann. Det fosset ut. Jeg ba Even hente jordmor og et bind, og han løp ut, kom inn igjen, – ”og det andre du sa, var?” ”Nei det trengs ikke!” ropte jeg, etterfulgt av et kraftig stønn. Forferdet forsvant han ut på gangen igjen, og et firspann var tilbake på et øyeblikk. ”Må du trykke nå?!” sa jordmor.

”Jeg HAR trykket!” skrek jeg og kjente at nå ville babyen komme i do. Det kom to gode armer meg til unnsetning, og jeg rakk akkurat å legge meg halvveis opp i sengen, før jeg fødte delvis stående og klissvåt av svette, den skjønneste lille sinte jenta i verden. Stakkars liten, var nok sliten. Fostervannet var grønt i fargen fordi hun hadde skilt ut stresshormoner. Men frisk som en trekilos fisk. Hun hadde uvant svart hår, også på ørene, den første tiden.

Jeg har hele tiden siden lurt på hva som stresset henne: Den seige starten, den hurtige starten, eller den gode middagen hun ikke fikk fortært ferdig? Vi hadde tenkt å døpe henne Sunniva. Men luringen vår virket altfor råtøff til å bære et slikt søtt navn, så det ble Nina. Hun er seks år i år, søt og blond, og gjør alt i sitt eget tempo. Det er ingen av de andre barna mine som blir så sinte når jeg roper ”kom nå”!

Warning: A non-numeric value encountered in /customers/1/4/c/barnasutvalgte.no/httpd.www/wp-content/themes/Newspaper/includes/wp_booster/td_block.php on line 1008