En perfekt fødsel!

0
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock. "Noen ganger går fødselen bedre enn man kunne forestilt seg i forkant".
Etter et langt svangerskap preget av ekstrem svangerskapskvalme og invalidiserende bekkenløsning, kom min vesle gutt til verden i uke 36+4. Jeg kunne knapt forstå at det hele var over, og at fødselen gikk så bra!

Da graviditetstesten lyste «GRAVID» kunne vi knapt forstå det. Jeg, som hadde gikk på p-piller gravid? Nei, den må vise feil. Vel, de seks neste testene viste nøyaktig samme resultat, og vi måtte rett og slett innstille oss på det som kom til å skje.

Allerede i uke 5 begynte kvalmen, så jeg ble liggende på sofaen den neste tiden. I uke 7 ble den så sterk og hemmende at jeg måtte få sykemelding fra deltidsjobben min samt innse at studene dette året måtte settes på vent til jeg følte meg bedre. Optimistisk som jeg var, så jeg frem til de magiske 12 ukene der jeg var blitt fortalt at kvalmen skulle gi seg. 12 uker gikk, 13 uker gikk, 14 uker gikk, og nå ble jeg lagt inn på sykehus for å få i meg væske intravenøst. Urinprøven viste ketoner i urinen, og jeg ble sendt til Aker sykehus for behandling. På dette tidspunktet hadde jeg gått ned 14 prosent av min egen kroppsvekt, og kvalmen hadde tært på kreftene mine.

Omsider fikk jeg komme hjem, og begynte operasjon «spis-og-drikk» for å holde kroppen i sjakk. Da jeg nådde 21 uker, begynte endelig kvalmen å gi seg. Hurra ! Lite visste jeg om bekkenløsningen som lå rett bak hjørnet, men pyttsann – da kunne jeg hvertfall komme meg ut av huset!

Uke 31 leverte jeg bacheloroppgaven min, og følte meg overraskende pigg til tross. Jeg var fortsatt sykemeldt, nå på grunn av bekkenløsningen og gledet meg veldig til det hele var over. Jeg hoppet rundt på krykker og tok min siste eksamen 10 dagen før fødselen startet.

Hyttetur

Da jeg var nøyaktig 36 uker på vei begynte kynnerene å bli kraftigere. På helsestasjonen ble jeg imidlertid beroliget med at «dette er vanlig» og at jeg som førstegangsgravid bare skulle ta det helt med ro. Mest sannsynlig ville jeg jo føde på overtid! Vi ble derfor enige om at jeg skulle dra på hyttetur til Kragerø noen dager senere, for at jeg og barnefar skulle få noen siste alenedager. 36 + 2 kjørte vi fra leiligheten vår i Oslo retning Kragerø, og kynnerene var plagsomme. For tull tok jeg frem rietelleren for å se om de var regelmessige, noe de ikke var.

Jeg fikk ikke sove den natten. Kynnerene hadde tatt seg opp, og satt nå i korsryggen og strålte ut i lårene. Jeg googlet som en gal hva dette kunne bety, og tok igjen opp rietelleren. 10 minutters mellomrom mellom hver kynner, viste de. I forsøk på å finne råd, spurte jeg min barselgruppe på facebook om hjelp. Deres svar var at jeg burde dra på sykehuset med en gang for å sjekke det opp. Etter en time hadde kynnerene avtatt litt, så jeg gikk heller i dusjen og ventet på neste dag.

08.00 vekket jeg samboeren min som fortsatt sov. Kynnerene hadde blitt regelmessige igjen, men det var kun da jeg holdt meg i ro. Vi bestemte oss for å se ann ut over dagen, hvem vil vel være hysterisk førstegangsgravid? Ved 15-tiden begynte jeg å føle meg uvel og ringte Telemark sykehus for å høre om jeg kunne komme inn til sjekk. Egentlig ville de ikke ha meg inn, ettersom de regnet med at det ikke var noe på gang, men jeg ba likevel om å komme for å få trygghet og eventuelt litt smertestillende (vondt ! ).

«Jo det er nok noe på gang her ja!»

På Telemark sykehus fikk jeg bånd rundt magen for å se hvor ofte kynnerene kom, og det var definitivt noe på gang. Etter en vaginal sjekk spurte jordmor : «Vi har ledig fødestue her om du ikke vil kjøre helt til Oslo. Du har 4 cm åpning».  Jeg trodde jeg skulle falle av benken der jeg lå. Jeg var så innstillt på at jeg kom til å føde på overtid at jeg ikke engang hadde gjort noen forberedelser til fødselen enda. «Skulle jeg ta smertestillende? Hva var dette med fødselens faser, igjen? Nå, kommer han ? Jeg vet ikke om det var fortrengelse eller sjokk som gjorde at vi valgte å sette oss i bilen for å kjøre til Oslo, vel vitende om at det var sykehus hele veien nedover dersom ting skulle gå fort.

Fødselen

Klokken 23.00 ankom vi Ullevål sykehus, og åpningen var fortsatt 4-5 cm. Ingen endring. Annet kunne jeg vel egentlig heller ikke forvente, jeg hadde fortsatt bare «kynner-vondt». Vi fikk fødestue og fødselen lot vente på seg. Ettersom jeg kun var 36+3 på vei, ble babyen regnet som prematur og det ble plassert en elektrode på hodet hans for å følge med på hvordan han taklet riene. Ergo, jeg ble lenket til sengen. Jordmor strippet meg, noe som var ufattelig vondt. I ettertid tenker jeg at denne smerten var værre enn selve fødselen.

Klokken 04.00 var det fortsatt ingen endring, og det ble besluttet at vannet skulle tas. Hvorfor jeg ikke ba om epidural før vannet ble tatt, tar jeg med meg som lærdom. Riene haglet på og jeg fikk så vidt pause mellom de. Smertene og riene fikk meg til å kaste opp gjentatte ganger og lysten til å hoppe ut av vinduet ble stor. Jeg ropte på epidural som jeg ble lovet å komme om fem minutter. Det tok en time. Til gjengjeld ble den usedvanlig godt satt og alle smerter forsvant på få minutter, og jeg ble satt på drypp for å opprettholde riene. Endelig fikk jeg sovet litt og fått i meg noe mat, det var lang tid siden sist.

Lyset ble slokt og jeg fikk sove til klokken 08.00. Da de vekte meg forsto jeg ikke hvorfor. Tror jeg hadde den beste søvnen jeg noen gang har hatt. Å plutselig oppdage at «HEY, jeg er jo på sykehuset! Hvorfor det mon tro.. å ja stemmer, jeg skal jo føde» var mildt sagt rart. Babyen lå skjevt i bekkenet, så jeg fikk reise meg opp for å få han i rett posisjon. Da klokken var 10.00 fikk jeg beskjed om at det var full åpning og jeg fikk lov til å presse når jeg følte på det. Vel, jeg følte ingen pressetrang. Jeg kjente jo ingenting! Etter jordmors instuksjoner presset jeg det jeg kunne, og prøvde å ikke kjempe i mot smertene som oppsto i det barnet skulle ut. Plutselig følte jeg at hele kroppen tømtes og babygråt fylte rommet. «Hva?! Er det over?! Det var jo ikke så galt»! Jeg fikk babyen på brystet og ble sydd et par pyntesting, før vi fikk være alene med han i 2 timer. 2 magiske timer som jeg aldri vil glemme.

Lille William kom til verden 10.43 og var 47 cm lang, 2677 gram og 31,5 cm hodeomkrets. 

[td_ad_box spot_id=»custom_ad_2″]
[td_block7 category_id=»90″ limit=»5″ custom_title=»Se også» title_style=»td_title_style_1″]
Warning: A non-numeric value encountered in /customers/1/4/c/barnasutvalgte.no/httpd.www/wp-content/themes/Newspaper/includes/wp_booster/td_block.php on line 1008